Til syvende og sist er det bare seg selv man kan stole på. Jeg har alltid ønsket meg en storebror. Så langt tilbake jeg kan huske har jeg drømt og fantasert om å ha en storebror. Kanskje var det fordi jeg lengtet etter at noen kunne passe på meg, beskytte lillesøstra si. Da jeg var rundt 25 år var det noen i min familie som forsnakket seg, og jeg fikk da vite at jeg faktisk hadde en storebror. Han er seks år eldre enn meg, vi har felles far. Vår såkalte far har aldri hatt kontakt med ham, og hun som forsnakket seg visste ikke navnet hans engang. Jeg måtte ringe Folkeregisteret og spørre: “hei, jeg lurer på hvor mange søsken jeg har, kan du hjelpe meg å finne ut av det?” —
Det viste seg at “alle” visste om det, bare ikke min farmor (død lenge før jeg fikk vite det) og meg. Min egen mor og min søster visste det. Alle visste hva jeg ønsket meg mest av alt, og ingen sa noe. Jeg kan forstå at de ikke fortalte det til meg da jeg var barn, og at min mor ikke turte fortelle det da hun var gift med min såkalte far. Fra de ble skilt til jeg fikk høre om det, fra noen andre, gikk det 15-16 år… Hvorfor var det ingen som sa noe???
Jeg fikk, etter mye leting og lirking, kontakt med ham og vi treffes en gang i blant nå, men noen søskenfølelse vil vi jo aldri få. Det eneste vi deler er gener. Ingen oppvekst sammen. Jeg føler at jeg ble frarøvet mitt største ønske av alle som skulle være mine nærmeste.
Det viser seg også at jeg sannsynligvis har en storesøster til der ute, men det er ikke oppgitt i Folkeregisteret. Ektemannen til min fars elskerinne tok på seg farskapet. Jeg vet navnet på mor til søstra mi, og kommunen hun en gang bodde. Har søkt litt rundt på internett, men ikke funnet noe. Vet ikke hva jeg vil gjøre om jeg en dag finner det ut heller. Sånt kan jo ødelegge forferdelig mye…
Så rart å vite at ute et sted, kanskje i nabolaget for alt jeg vet, er det ei dame som er storesøstra mi… Og som kan, som min storebror, prise seg lykkelig over å ha unnsluppet sin biologiske far.
Jeg, lille meg, starter blogging nå, fordi jeg har en historie å fortelle. Historien er lang og intrikat, så dette kommer nok til å ta tid 
Håper at dette vil lette trykket inni meg, gjøre det lettere å leve med. Med andre ord, no funblog. Tror jeg…
Mine foreldre var gift da jeg ble født, og min mor hadde en datter fra tidligere, seks år eldre enn meg. Dette var på den tiden hvor kvinner som hadde havnet i “ulykkelige omstendigheter” skulle prise seg lykkelig over å få gifte seg med en mann som ikke drakk og ikke slo. Folk gjør faktisk verre ting………. De ble skilt ca 8-9 år etter at jeg ble født. Nå som jeg i voksen alder ser tilbake på de årene forstår jeg hvor sterk og stor sannheten om at de første årene er ekstremt viktige i hvordan resten av barnets liv vil bli. Når man i tillegg slenger på 13-14 år helvete etterpå, kan jeg ikke være annet enn umåtelig stolt over at jeg er blitt såpass vanlig som jeg er blitt
Tilbake til det folk kan finne på å gjøre. Seksuelt misbruk av barn. Psykisk terror i ABSOLUTT ALT man foretar seg. Smilende hyggelig og hjelpsom i omgangskretsen og en jævel innenfor hjemmets fire vegger. Hadde jeg for noen år siden visst at helvete skulle dukke opp igjen slik jeg nå opplever det hadde jeg nok ikke valgt å leve.
Den første gangen jeg husker at min såkalte far tuklet med meg var jeg rundt 3-4 år. Vi flyttet rett etter, og jeg husker så veldig godt tapeten vi hadde på do, der jeg måtte bli med inn og ta på tissen hans. Jeg kan ikke “grave for dypt i materien”, fordi jeg aldri har fått verken profesjonell hjelp eller annen hjelp til å takle dette. Derfor denne bloggen. Jeg er redd. Jeg er livredd. For at dette skal bli for mye for hodet og sjelen min å takle, at jeg ikke skal klare å ta meg av mine nydelige barn på best mulig måte, at jeg ikke skal greie jobben min, at jeg ikke skal kunne fungere. Jeg føler allikevel at jeg må begynne nå. Det koker inni meg. Det bobler over, og jeg er så redd for at det skal bli for mye å takle på en gang. Prøver å legge bånd på meg, for ikke å ta fram alt nå, men spre det over tid, kjenne på hvordan det føles å “prate” om dette, kjenne etter om det er til hjelp eller ikke.
Jeg kuttet kontakten med ham da jeg fikk mitt første barn. Egentlig var det først da jeg forsto at det han hadde utsatt meg for ikke var som det skulle være. Når man vokser opp med noe så sterkt, tror man at det er sånn det skal være. I hvert fall gjorde jeg det. Jeg mener, jeg hadde jo hørt om incest, seksuelt misbruk, og at det ikke var tillatt, og jeg syntes veldig synd på, og gråt for, de som ble utsatt for det. Jeg forsto bare ikke at det ikke var tillatt å gjøre sånt mot meg. At jeg var verdt like mye som alle andre. At jeg hadde samme rettigheter som andre barn. Faen, nå kommer tårene… Jeg tenker på de nydelige ungene mine som ligger og sover trygt i sengene sine, og håper jeg har klart å lære de at de er like mye verdt som alle andre. At de for meg er mer verdt enn alt annet i verden, og at jeg vil beskytte de med nebb, klør og livet mitt.
Jeg må stoppe nå, det oppleves som godt å skrive, men samtidig så veldig sterkt…vondt…jævlig å la noe av helvetet mitt slippe ut av min egen kropp. Det er akkurat som at det først nå blir virkelig for meg.
